1.5 Plevrahulen

Av alveolenes anatomi og histologi forstår vi at lungevevet er et tynt og mykt vev. På grunn av elastiske fibrer utenfor og overflatespenningen inni alveolene er de i stand til å kollapse – altså trekke seg kraftig sammen. Det er jo også det som skjer når en lunge punkterer (mer om det under). Denne egenskapen er intet mindre enn genial da respirasjonen krever at lungevevet må kunne utvide seg og trekke seg sammen. Det må være elastisk.

Lungene ligger i toraks omgitt av plevrahulen. Plevrahulen er et væskefylt rom som ligger rundt eller omgir hver lunge (fig. 7), og inneholder 1 – 2 ml væske (per lunge). Plevrahulen er organisert på tilsvarende måte som perikardhulen ligger utenpå hjertet.

Den delen av plevrahulen som ligger inn mot lungevevet og er festet på det, kalles viseral plevra. Den delen av plevrahulen som ligger ytterst og er festet fysisk til toraksveggen, til innsiden av ribbeina og bindevevet der og til mellomgolvet, kalles parietal plevra. Det er altså mellom viserale og parietale plevra vi finner plevra-væsken. Et slikt volum (kun 1 – 2 ml) betyr at den viserale og parietale plevramembranen ligger tett inntil hverandre, men glir relativt friksjonsfritt over hverandre når lungevevet beveger seg.

På grunn av at væsken i pevrahulen er så liten som den er, klistrer de to membranene seg sammen med relativt sterke krefter. Slik vil også en dråpe vann kunne holde to slipte glassflater sammen; selv om du horisontalt holder bare i den øverste, vil ikke den underste falle av.

Ettersom den parietale plevra er festet fysisk til innsiden av toraks, og den viserale fysisk til overflaten av lungevevet, er det kreftene mellom disse to membranene som holder lungene oppspilte slik at de kan romme luft og at lungevevet kan utvide seg når toraks utvider seg (fig. 7). Disse membranene glir over hverandre.

Dette betyr at når vi utvider toraks, så følger lungene etter, og når vi senker toraks, trekker lungevevet seg sammen (på grunn av lungevevets egenskaper til å kollapse). Det er dette som skjer når du puster. Under innpust kontraherer du diafragma (mellomgolvet) og inter– kostalmusklene (musklene mellom ribbeina). Da senkes diafragma mot abdomen og toraks reiser seg anteriort. Volumet i lungene øker og slik skapes et undertrykk som suger luften ned i lungene dine via nesehulen og munnhulen. Når du så skal puste ut, stopper kontraksjonene i disse musklene, de slapper av og går tilbake til sin opprinnelige hvilende form. I tillegg klemmer lungevevet seg sammen på grunn av de nevnte elastiske fibrene og overflatespenningen. Luften i lungene presses ut uten at du bruker energi på det (vel og merke ved normal rolig respirasjon).

Fig. 7