Oppsummering (kapittel 1)

For å puste inn luft, kontraherer du diafragma og interkostalmusklene slik at volumet i toraks øker. Dette skaper et undertrykk i lungene som trekker luft inn gjennom nesen og munnen. Luften som ankommer nesen (til en viss grad også munnhulen) blir oppvarmet og fuktet før den ledes nedover farynks. Fra farynks føres luften over i larynks der epiglottis styrer luftpassasjen til trakea. Nedover trakea, et 10 – 12 cm langt rør, møter luften på et veivalg; høyre eller venstre bronkie. Gjennom bronkiene, som forgreiner seg  og blir trangere og trangere, føres luften til bronkioler og endelig til alveolene. Alveolene   er omgitt av små kapillærer, og mellom luften i alveolene og blodet i kapillærene er det kun en tynn barriere slik at oksygengass og karbondioksidgass kan diffundere over denne barrieren, til henholdsvis blodet og luften. I tillegg til kapillærer, er alveolene også omgitt av elastiske fibrer som sammen med overflatespenningen inni alveolene bidrar til å trekke alveolene sammen. Plevrahulen, som er et lite hulrom mellom lungevevet og torakveggen, motvirker disse kreftene og spenner lungene opp inni toraks ved hjelp av tiltrekningen mellom den viserale og parietale delen av plevramembranen. Den viserale og parietale membranen er festet til henholdsvis lungevevet og toraksveggens innside. Når du utvidet volumet i toraks under innpust, drar du fysisk i den parietale membranen – som da utvider lungevolumet.