English
De kjemiske faktorene som regulerer respirasjonsfrekvens og dybde er O2, CO2 og H+ (pH) (fig. 17). CO2/pH er de sterkeste stimuli for respirasjonen. Det er med andre ord ikke mengden av O2 i blodet vårt som er det vesentligste for respirasjonsreguleringen. Kroppen er mer opptatt av å regulere utblåsningen av CO2, enn å måle hvor mye O2 vi har. Dette kan forklares med at du normalt har 100% metning av O2. Dermed har du nok O2, så om du puster mer eller mindre endres ikke O2-nivået særlig (under normale, rolige forhold). Derimot har kroppen din en stor utfordring dersom CO2 får bygge seg opp. Vi husker at CO2 og pH-verdien henger tett sammen, og høy mengde CO2 vil medføre endret pH-verdi i blodet. Dette må reguleres nøye for å ikke forstyrre de biokjemiske prosessene i kroppen (se tema om enzymer). Av disse grunner er CO2/pH mye viktigere faktorer og dermed sterkeste stimuli for respirasjonen.
Receptorer for de kjemiske faktorene finner vi særlig i aortabuen og i arterier som leder blod til hjernen.
I tillegg til kjemikaliene, finner vi også strekkreceptorer i lungevevet, muskler og ledd som stimulerer respirasjonsfrekvensen (fig. 17). Når du for eksempel tar en joggetur, vil respirasjonen øke allerede før behovet for ytterligere O2 har meldt seg, fordi strekkreceptorene dine stimulerer respirasjonsfrekvensen slik at kroppen er forberedt for fysisk aktivitet.
Det fins også receptorer i lungevevet som reagerer på irriterende stoffer som slim, støv etc. som kan påvirke respirasjonen. Mye støv og partikler kan initiere beskyttende reflekser som kontraherer bronkiolene – og som også da nedsetter ventilasjonen av lungene. Til slutt skal en heller ikke glemme at cerebral cortex også kan overstyre respirasjonssentrene og slik regulere inn- og utpust. For en kortere periode vil du kunne overstyre respirasjonen din uten problemer.
Fig.17
